Hvem var jeg før 2010?
Jeg var et privilegert menneske. Gjennom oppveksten ble jeg overøst med kjærlighet, jeg fikk sunn og god mat og jeg ble sett og anerkjent for den jeg var. Jeg var et helt vanlig barn, fordi jeg var helt uvanlig. Jeg var høysensitiv. Jeg følte at ingen forsto meg, jeg følte meg ofte ensom og redd, men jeg visste at alle trodde jeg var modig, selvstendig og sosialt sterk.

Jeg utdannet meg innen teater, ble IT-instruktør og elsket alle jobbene jeg hadde. Jeg sang, tegnet, malte, ledet barneteatergruppe, jobbet med nysirkus og var instruktør for voksenopplæring i databruk. Da jeg ble 23 år begynte jeg på Steinerhøyskolen i utdanning til å bli lærer. Som 24 åring fikk jeg mitt første barn.

Jeg elsket lærerjobben og arbeidet døgnet rundt. Da jeg fikk mitt andre barn i 2008, tok jeg ut fire måneder barselpermisjon før jeg var tilbake i jobb igjen. Jeg jobbet og pumpet melk, hjemme satt mannen min med baby og tåteflaske. Jeg begynte å glemme ting, viktige ting. En dag glemte jeg at jeg hadde bil på jobb, og fikk sitte på med en kollega hjem. Kroppen ropte at jeg måtte bremse, men jeg hørte ikke etter. I 2010 sa kroppen stopp.

Året alt sluttet å virke
En dag i oktober 2010 kom jeg på jobb og visste ikke hva elevene mine het. I to timer kalte jeg alle for «du». Vel oppe på lærerværelset oppdaget jeg at jeg heller ikke visste hva noen av kollegene mine het. Jeg ble redd, dro til legen og ble sykemeldt i en uke.
I en uke satt jeg på sofaen og gråt, og litt etter litt i løpet av uka slutten kroppen min å virke. Hjernen ba bena bevege seg, men ingen ting skjedde. Jeg prøvde å ta etter brødskiva, men ingen muskler i armen reagerte. De første ukene hjemme ble jeg båret mellom sofa og seng av mannen min.

Veien tilbake
Jeg har aldri vært av den tafatte typen, og jeg ville bli bra igjen. Jeg høynet kvaliteten på den lille maten jeg klarte å spise, og jeg skrev takknemlighetskalender hver dag i desember. Jeg observerte årstidenes skiftinger og naturen rundt meg, og jeg hentet enormt med inspirasjon og krefter fra den. Jeg begynte å blogge slik at jeg fikk gitt uttrykk for alle tankene mine. Sakte men sikkert kom jeg tilbake til meg selv.
I 2015 hadde jeg klart å komme meg tilbake i 75% jobb på en ny skole. Jeg visste at det var livsviktig at jeg ikke gikk tilbake til mitt gamle liv og mitt gamle tempo, så jeg sa opp jobben. Jeg hadde klart mye på egenhånd, men hvordan skulle jeg klare å endre på den jeg var? Jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare å bli en som satte kjærlige grenser for meg selv, en som levde mer i samsvar med naturen og samtidig elske det jeg holdt på med.

Den siste brikken i puslespillet
For meg kan oppdagelsen av Rainbow Reiki sammenlignes med følelsen du får når noen gir deg en skrumaskin i bursdagsgave, etter at du har stått i fem år og skrudd skruer inn i veggen med smørkniv.
Jeg meldte med på både 1.- og 2.-gradskurs, og ble både overrasket og henrykt. Her fant jeg alle metodene jeg trengte for å klare å komme meg videre i mitt nye liv. Som en bonus fikk jeg også en lærer og mentor som tilfredsstilte mine skyhøye krav til både kompetanse, profesjonalitet og medmenneskelighet. Jeg valgte å gå videre med utdannelse i Rainbow Reiki, og er nå 1.Dan Mesterlærer. Jeg finner en enorm glede i å vite at jeg har mulighet til å lære andre de metodene som har forandret så mye i mitt eget liv.

Ettersom jeg allerede hadde et sterkt forhold til naturen rundt meg, trodde jeg ikke det var så mye å hente i de sjamanistiske seminarene som min lærer også holdt. Jeg er muligens uhelbredelig velsignet/ belemret med usedvanlig høye tanker vedrørende egen kapasitet. Til slutt kunne jeg allikevel ikke dy meg. Jeg hadde fått stor respekt for min lærer, og jeg hadde erfart flere ganger det siste året at det var overraskende mange ting i livet som kunne gå enklere dersom jeg klarte å mobilisere nok ydmykhet til å ta imot kyndig veiledning og hjelp.

Jeg er nå under utdanning til å bli White Feather sjamanlærer. Som White Feather sjaman har jeg fått akkurat det jeg ønsket meg: et arbeid der jeg kan hjelpe og veilede andre, et enda nærmere forhold til jorden og naturen, og et enda nærmere, kjærligere forhold til meg selv. Bivirkningene har heller ikke latt vente på seg, og de innebærer blant annet at mitt parforhold har endret og bedret seg dramatisk, at barna mine er lykkeligere og mer selvsikre enn noensinne og at min helsetilstand aldri har vært bedre.

 

Hvis du vil ha hjelp til å gjøre endinger i ditt liv, ta gjerne kontakt eller les mer om mine kurs og seminarer her.

Share This